Født til å dø – så raskt som mulig

Smarttelefonen er bygget for å skrotes etter 2–3 år. Her ser vi på hvorfor det skjer, og hva vi må kreve av teknologigigantene.

En moderne smarttelefon inneholder mer datakraft enn Apollo 11 gjorde i 1969. Likevel er den produsert for å skrotes innen 2-3 år. Dette er ikke tilfeldig, men en strategi for evig vekst uten å ta ansvar for miljøkonsekvensene.

Ved å produsere på en måte som gjør det vanskelig å reparere har teknologigiganter skapt en ressursgalskap som tjener noen få selskaper og som lager ubotelig skade på planeten.

Fysiske barrierer er konstruert inn i moderne enheter for å forhindre reparasjon, noen eksempler er:

• Litiumbatterier er limt på plass, så praktisk umulig å bytte, og risikerer å eksplodere hvis de lirkes ut.
• Proprietære, manipulasjonssikre skruer (f.eks. Apples pentalobe-skruer) spesielt konstruert for å låse ute standard forbrukerverktøy.
• Flere komponenter (som en skjerm eller et kamera) er kryptografisk serialisert til et bestemt hovedkort. Selv om du bytter en ekte skjerm fra en identisk iPhone til en annen, oppdager programvaren det ikke-autoriserte serienummeret og deaktiverer funksjoner som FaceID eller batteristatusindikatorer.
• Et selskap kan ikke hevde å redde planeten med et resirkulert chassis samtidig som de aggressivt blokkerer programvareoppdateringer eller erstatningsbatterier som ville doblet enhetens levetid.

Flere forsøk på ansvarlighet, og lover for etisk produksjon motarbeides med skremselstaktikk av teknologigiganter. I årevis har lobbyister argumentert for lovgivere om at det å la forbrukere reparere sin egen elektronikk ville føre til omfattende cybersikkerhetshacker, litiumbatteribranner og trusler mot immaterielle rettigheter.

Ett eksempel på galskapen er når Microsoft sluttet å støtte Windows 10 i oktober 2025 og ca. 400 millioner PC-er måtte erstattes, ikke fordi de var gamle, men fordi de over natten ble en sikkerhetsrisiko. Resultatet ble et utvidet fjell av elektronisk og giftig avfall.

Et annet faktum er at karbonkostnadene ved utvinning, raffinering og produksjon av råvarer står for omtrent 80 % av karbonavtrykk til en mobiltelefon. Og det før forbrukeren i det hele tatt slår den på.

Heldigvis skjer det positive ting

EUs direktiver om rett til reparasjon trådte i kraft 31. juli 2026. Lignende lover er på trappene i USA.

Vi ser også lokale initiativ over hele verden. Fremveksten av «Retten til reparasjon»-bevegelsen – fra uavhengige verkstedeiere som kjemper for å overleve, til lokale landbrukskooperativer som hacker John Deere-traktorer med ukrainsk programvare for å fikse sitt eget utstyr.

I følge EU skal mobiler og PC-er produseres for å vare i minst 7 år, men det er en lang vei å gå. Teknologiselskaper utnytter smutthull i loven: de overholder regelverket ved å gjøre reservedeler tilgjengelige, men prisene på delene er så høye at det fortsatt er billigere å kjøpe en ny telefon enn å kjøpe reservedeler. Hvis en forbruker ikke kan åpne en mobil, modifisere den eller reparere den, eier de den aldri – de abonnerer bare på den.

Hva må vi kreve:

Vi krever en fullstendig overhaling av økodesignlover. Reparasjon må frikobles fra leverandørens kontroll. Vi må pålegge standardiserte, modulære deler og åpne og enkle reparasjonsmanualer.

Slik vi blant annet ser på Fairphone fra Frankrike. Alle deler kan byttes, og sikrer lang levetid. Vi må kreve at våre foretrukne mobilleverandører følger de samme prinsippene.