Innen 2030 skal vi som privatpersoner, bedrifter og nasjoner kunne vise at vi har jobbet aktivt med FNs bærekraftsmål. Som tidligere teknologioptimist var jeg overbevist om at digitaliseringen var selve hovedveien mot en grønnere fremtid. Jeg trodde det grønne skiftet ikke kunne komme raskt nok. Så feil kan man ta.
Vi lever i en tid der klima og bærekraft igjen har fått positiv oppmerksomhet. De fleste forstår at vi ikke kan fortsette å forbruke jordens ressurser i dagens tempo. Men i teknologibransjen mangler denne erkjennelsen. Når de ser et problem, løser de det ved å skape et nytt.
Når teknologien krever rovdrift
Det grønne skiftet er det ultimate eksemplet. I vår iver etter å erstatte fossilt brennstoff med fornybar teknologi, har vi oversett en brutal realitet: Det grønne skiftet hviler på et fundament av knuste fjell, rasert regnskog, forgiftede elver og millioner av knuste menneskeskjebner.
Hvert eneste år graver vi ut enorme mengder mineraler og metaller. Omfanget er nesten ufattelig; vi henter ut masser som årlig tilsvarer vekten og volumet av Mount Everest. Disse hullene i jordskorpen er ikke bare estetiske arr – de er miljøkatastrofer for naturen og menneskene som lever der.
«Et hull i jordskorpen gror aldri igjen. Vi etterlater oss et permanent endret landskap der biologisk mangfold ofres på den teknologiske vekstens alter.»
Når vi sprenger oss ned i dypet for å hente ut litium, kobolt, nikkel og kobber, utløser vi en kjedereaksjon av ødeleggelser. Mineralutvinning krever enorme mengder vann, ofte i områder som allerede er hardt rammet av tørke. Kjemikalier fra utvinningsprosessene lekker ut i grunnvannet, hele økosystemer kollapser, og fjellkjeder fjernes for å gi plass til dagbrudd.
Mineraler til batterier, datasentre og vindturbiner krever flytting av over hundre tonn gråberg per tonn utvunnet industrimetall.
De menneskelige kostnadene
Det er sjelden de som nyter godt av mineralene som må bære kostnadene. Det er urfolk og lokalbefolkninger i det globale sør – og i økende grad i nord – som ser livsgrunnlaget sitt forsvinne.
I Kongo graver barn etter kobolt til våre smarttelefoner. I Sør-Amerika tømmes saltsletter for vann for å produsere elbilbatterier. Vi eksporterer miljøbelastningen til sårbare områder, mens vi klapper oss selv på skulderen for å kjøpe «utslippsfrie» produkter.
Repparfjorden: Et nasjonalt svik
Vi trenger ikke se langt for å finne eksempler på denne rovdriften. Repparfjorden i Finnmark står som et grelt eksempel på norsk dobbeltmoral. Her har myndighetene gitt tillatelse til at Nussir kan dumpe millioner av tonn gruveavfall rett ut i en nasjonal laksefjord. Det vil ødelegge en produktiv fjord, på samme måte som vi ser i Førdefjorden.
Alt i navnet til det grønne skiftet. I Finnmark skal Nussir produsere kopper. Presset øker nå for utvinning av kobber, drevet frem av fire hovedområder: datasentre, AI-infrastruktur, vindturbiner og elbiler.
Veien videre: Sirkulær nødvendighet
Vi kan ikke grave oss ut av en miljøkrise. Hvis vi fortsetter i dagens tempo, vil vi etterlate oss en planet som er perforert og utpint. Den grønne omstillingen må handle om mer enn å bytte energikilde; den må handle om å redusere det totale ressursuttaket.
Vi må gå fra en lineær «grav-og-kast»-økonomi til en reell sirkulær økonomi der vi gjenbruker metallene vi allerede har hentet ut. Hvis ikke, vil historien om vår generasjon være fortellingen om hvordan vi drepte planeten for å redde den. Ett Mount Everest-stort hull av gangen.